-

Uro eller bekymring for barn og unge

Mange av oss, enten vi er foreldre, naboer, venner eller ansatte kommer i løpet av livet opp i situasjoner der vi ser eller hører noe som får oss til å kjenne bekymring for et barn eller en ungdom i nærmiljøet.

 

Kanskje har vi registrert slikt som at barnet/ungdommen

  • strever med lesing og skriving
  • mistrives i barnehagen eller på skolen
  • mestrer ikke å være elev
  • sliter med å få venner
  • strever med å fungere i gruppe med andre barn
  • er ukritisk i kontakt med voksne
  • vegrer seg for å spise
  • har et spesielt usunt kosthold
  • gjør seg dårlig forstått
  • mobber eller plager andre
  • mangler noen ferdigheter som en normalt kan forvente i en gitt alder (f.eks. svømme, sykle, kle seg)
  • har symptomer på fysisk sykdom som vondt i magen eller hode, er ofte trett
  • har påfallende fysiske skader eller merker
  • har mangelfull personlig hygiene
  • påkledningen er avvikende (for lite, skittent, ikke klær etter vær)

 

Eller kanskje vi ser og opplever signaler fra foreldrene som gjør oss urolige for evnen deres til å være foreldre? Det kan være at de:

  • i stor grad lar andre hente og levere i barnehagen
  • ikke overholder avtaler
  • ofte lukter alkohol
  • fremstår ruset
  • virker likegyldige til egen fremtoning
  • oppleves som spesielt usikre, irritable eller sårbare
  • gjentatte ganger glemmer å sende med barnet nødvendig utstyr
  • svarer ikke på meldingssystem, sms eller telefon
Familielivet består av store og små hendelser som kan gjøre barn til pårørende på ulike måter. Noen barn opplever at det skjer noe akutt med mamma, pappa eller søsken – en eller flere ganger i løpet av oppveksten. For andre er det å være pårørende en del av hverdagen.

Barn (0-18 år) er pårørende når foreldre eller søsken opplever helseproblemer. Foreldre og søsken tolkes vidt og inkluderer for eksempel steforeldre, fosterforeldre og tilsvarende søsken.
Med helseproblemer menes
  • psykisk sykdom
  • rusmiddelavhengighet
  • alvorlig somatisk sykdom eller skade
  • psykisk utviklingshemning
  • fysiske funksjonsnedsettelse
Dersom et barn har opplevd at en forelder eller søsken dør, er de også pårørende. Kommunen har plikt til å legge til rette for å fange opp og følge opp barn som pårørende til foreldre og søsken.
Barn trenger åpenhet når noen i familien er syke. Det gir trygghet. Åpenhet betyr å snakke sammen om det som skjer og hvordan det oppleves. Informasjon deles og ingen holdes utenfor. Barna får vite at det er lov å spørre om det de lurer på og at de voksne svarer ærlig. For noen barn er det nok å snakke med foreldrene om dette, men mange kan trenger å snakke med helsepersonell som ivaretar den syke. Du kan ta kontakt med den ansvarlige og be om en barne-samtale. Eller du kan ta kontakt med helsesykepleier for å få drøfte situasjonen. Det er også godt for barn å vite at andre viktige personer, som for eksempel barnehagen eller skolen er informert om situasjonen.

 

Noen ganger er det tegn og signaler som gjør at vi kan oppleve bekymring for de gravide og deres ufødte barn. Det kan være forhold med den gravide selv, hennes partner eller situasjonen som helhet.

Tegn og signaler som fanges opp kan for eksempel være:

  • Erfaringer med vold/overgrep i oppvekst eller nåværende relasjoner
  • Har selv hatt utfordrende oppvekstsvilkår (omsorgssvikt, barnevernserfaring)
  • Har lite sosial støtte, eller det er alvorlige konflikter mellom vordende foreldre
  • Psykisk helseproblemer
  • Ikke i utdannelse, arbeid eller opplæring, og lavt utdanningsnivå
  • Vedvarende lav inntekt og utfordrende økonomisk situasjon
  • Eneforsørger avhengig av sosial stønad
  • Bruk av rusmidler

Dersom fortsatte selv, jordmor eller andre instanser ytrer bekymring for noe av overnevnte faktorer er det lurt å tidlig starte med systematisk arbeid for å gjøre det enklere for de kommende foreldrene å være gode omsorgspersoner for barnet som kommer. Målet er ar ved oppstart av BTI arbeid allerede i graviditeten vil de kommende foreldre oppleve å bli møtt på en bedre måte fra et hjelpeapparat som er oppmerksom på den totale situasjonen, og at det er sammenheng mellom tjenestene rettet mot både foreldre og barn.

 

Det presiseres at Jordmor har et spesielt ansvar for å avdekke rusmiddelbruk hos gravide. Ved mistanke om rusmiddelbruk hos en gravid kvinne bør jordmor motivere til samarbeid og forsøke å innhente samtykke til å etablere tverrfaglige hjelpetiltak. I tilfeller der kvinnen ikke samtykker må jordmor vurdere om meldeplikten utløses. Meldeplikten til barneverntjenesten utløses dersom det er grunn til å anta at en gravid kvinne bruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet blir født med skade, og at kvinnen ikke erkjenner sitt problem eller bagatelliserer. Jordmor må i slike tilfeller la hensynet til barnet komme før hensynet til kvinnen.

Sokndal kommune har ikke utarbeidet egen handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme, men oppfordrer til bruk av den nasjonale veilederen som er lagt ut på regjeringens nettsider.