Uro eller bekymring for barn og unge

Hva kan en bekymring være?

Mange av oss, enten vi er foreldre, naboer, venner eller kanskje vi jobber med barn og unge, kommer i løpet av livet opp i situasjoner der vi ser eller hører noe som får oss til å kjenne bekymring for et barn eller en ungdom i nærmiljøet.

Kanskje har vi registrert slikt som at barnet/ungdommen

  • strever med lesing og skriving
  • mistrives i barnehagen eller på skolen
  • mestrer ikke å være elev
  • sliter med å få venner
  • strever med å fungere i gruppe med andre barn
  • er ukritisk i kontakt med voksne
  • vegrer seg for å spise
  • har et spesielt usunt kosthold
  • gjør seg dårlig forstått
  • mobber eller plager andre
  • mangler noen ferdigheter som en normalt kan forvente i en gitt alder (f.eks. svømme, sykle, kle seg)
  • har symptomer på fysisk sykdom som vondt i magen eller hode, er ofte trett
  • har påfallende fysiske skader eller merker
  • har mangelfull personlig hygiene
  • påkledningen er avvikende (for lite, skittent, ikke klær etter vær)

Eller kanskje vi ser og opplever signaler fra foreldrene som gjør oss urolige for evnen deres til å være foreldre? Det kan være at de:

  • i stor grad lar andre hente og levere i barnehagen
  • ikke overholder avtaler
  • ofte lukter alkohol
  • fremstår ruset
  • virker likegyldige til egen fremtoning
  • oppleves som spesielt usikre, irritable eller sårbare
  • gjentatte ganger glemmer å sende med barnet nødvendig utstyr
  • svarer ikke på meldingssystem, sms eller telefon

 

DU ER FØRSTE SKRITT PÅ VEGEN MOT EN LØSNING!

(trykk her for profilfilm fra RVTS Sør)

 

Som du ser, kan signalene som gjør oss urolige være høyst ulike, vage, diffuse og vanskelige å tyde.  Da er det lett å kjenne på egen usikkerhet: Har jeg observert rett? Kan jeg risikere å lage «en sak» ut av en bagatell? Bør jeg dele uroen min med andre?

Svaret på det siste spørsmålet er et rungende JA.

Som medmennesker skal vi bry oss og ta tak i denne bekymringen, og de av oss som er kommunalt ansatte plikter dessuten å gjøre det. Vi skal ikke avvente eller sette vår lit til at andre fanger opp de samme signalene som oss. Kanskje er det bare nettopp du som ser barnet/ungdommen!

 

Gode hjelpemidler

BTI-veilederen inneholder både en oppskrift på hvordan vi skal gå fram for å avklare om det er grunnlag for bekymringen vi kjenner, samt en rekke konkrete verktøy. Både fremgangsmåten og de tilhørende verktøyene er primært tiltenkt bruk i kommunale tjenester, men også privatpersoner kan ha nytte av dem. For eksempel kan  Observasjonsskjema for barn og unge , Signal på manglende trivsel , Skala for uro: barn og unge og Skala for uro: foreldre hjelpe deg med å sette ord på og definere bekymringen du opplever.

NB! Dersom vi har mistanke om vold eller overgrep, skal vi kontakte barnevernstjenesten direkte!

Barn som pårørende

Familielivet består av store og små hendelser som kan gjøre barn til pårørende på ulike måter. Noen barn opplever at det skjer noe akutt med mamma, pappa eller søsken – en eller flere ganger i løpet av oppveksten. For andre er det å være pårørende en del av hverdagen.

Barn som er pårørende trenger å  blir fanget opp tidlig for å få nødvendig informasjon, støtte og oppfølging.
Sokndal kommune skal ha fokus på familien som helhet, ved å støtte barn som pårørende og deres foreldre/foresatte til best mulig å mestre foreldrerollen og situasjonen. Ivaretakelse av barn som pårørende, vil gi positive ringvirkninger for tjenestemottaker og familien som helhet.
Barn (0-18 år) er pårørende når foreldre eller søsken opplever helseproblemer. Foreldre og søsken tolkes vidt og inkluderer for eksempel steforeldre, fosterforeldre og tilsvarende søsken. Med helseproblemer menes psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade. Det kan også være psykisk utviklingshemning og fysiske funksjonsnedsettelser. Dersom et barn har opplevd at en forelder eller søsken dør, er de også pårørende. Kommunen har plikt til å legge til rette for å fange opp og følge opp barn som pårørende til foreldre og søsken.
Barn trenger åpenhet når noen i familien er syke. Det gir trygghet. Åpenhet betyr å snakke sammen om det som skjer og hvordan det oppleves. Informasjon deles og ingen holdes utenfor. Barna får vite at det er lov å spørre om det de lurer på og at de voksne svarer ærlig. For noen barn er det nok å snakke med foreldrene om dette, men mange kan trenger å snakke med helsepersonell som ivaretar den syke. Du kan ta kontakt med den ansvarlige og be om en barne-samtale. Eller du kan ta kontakt med Familiens Hus for å få drøfte situasjonen. Det er også godt for barn å vite at andre viktige personer, som for eksempel barnehagen eller skolen er informert om situasjonen.

 

Forebygging av radikalisering

Sokndal kommune har ikke utarbeidet egen handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme, men oppfordrer til bruk av den nasjonale veilederen som er lagt ut på regjeringens nettsider.